Regjeringens direktorat for barn, unge og familie (Bufdir) har nylig lagt frem et forslag til nye nasjonale “språklige råd” om såkalt kjønnsmangfold for alle som jobber i offentlig sektor. På papiret skal dette være et inkluderende og faglig fundert dokument. I realiteten fungerer det som et sett med ideologiske påbud som griper direkte inn i samvittighetsfriheten, ytringsfriheten og trosfriheten til hundretusener av offentlige ansatte. Det er med andre ord dårlig nytt på gang.
Dette tiltaket ikke lenger bare woke eller identitetspolitisk aktivisme. Det er et forsøk på å etablere praksis av et nytt trosgrunnlag i statlig sektor, der biologisk virkelighet og objektive observerbare fakta må vike for subjektive kjønnsopplevelser. Ansatte kreves av Bufdir at de må bekrefte og ytre seg i samsvar med en radikal overbevisning om kjønn som mange verken deler eller kan stå innenfor med sin samvittighet.
Bufdir foreslår i noe som ligner et nyreligiøst høringsnotat, et sett med 10 nye bud for at offentlige ansatte skal tenke, tro og tale rett. Du må bruke pronomen, begreper og titler som kan stride mot mange ansattes biologiske og teologiske forståelse av hva et menneske er. Ikke som et frivillig hensyn, men som en forventning og statlig krav med trussel om straff i enden for den som ikke adlyder.
Dette innebærer i praksis et krav om at konservative eller kristne lærere, helsearbeidere, sykepleiere, NAV-ansatte og politi skal uttale ord de ikke tror på, og anerkjenne et menneskes subjektive identitet fremfor det deres Gud eller overbevisning forteller dem. At det kun er mann og kvinne og at å skifte kjønn er umulig. Dette skjer i et kristent land etter Grunnloven, et land som har vært kristent så lenge det har vært et samlet i ett rike i 1000 år.
Det er viktig å si klart hva dette er, fordi aktivister i Bufdir og Regjerings-apparatet ser ikke ut til å ha fått det med seg. At tvang til å uttale noe man ikke tror er sannhet, er et brudd på ytringsfriheten. Tvang til å bekrefte noe som strider mot samvittigheten, er et brudd på religionsfriheten. Begge deler er beskyttet i Grunnloven og i menneskerettighetene. Men lov, rett og sannhet blåser aktivistene i når det ikke taler deres sak.
Bufdir legger opp til en statlig regulering av språket som får konsekvenser langt utover høflighet. Når ansatte forventes å bruke «riktig» pronomen og unngå tradisjonelle begreper som mann og kvinne, skjer tre ting samtidig: Biologiske fakta tones ned. Kristen antropologi blir definert som feil. Den som taler sant, risikerer i beste fall å bli anklaget for diskriminering.
Dette er starten på et språklig regime der sann tale ikke lenger er ønsket, og der hele arbeidslivet blir et ideologisk korrekturkammer. I praksis betyr dette at en kristen lærer som sier “jentene i jentegarderoben”, handler galt. En helsesykepleier som på automatikk omtaler et biologisk hunkjønn som kvinne med pronomen “hun”, bryter med det statens nye kjønnsnøytrale påbud. Pleieren skulle først spurt hva personen identifiserte seg som. Statlig tukt og krav om evig omvendelse fra pronomen-synd blir neste konsekvens etter dette sekulære gamletestamentet.
Når staten begynner å regulere sine ansattes tale, er det aldri et tegn på mer frihet – men på mer overvåkning og kontroll.
Det mest oppsiktsvekkende er ikke hva Bufdir pålegger, men hva de utelater. Fordi det finnes ikke ett ord – ikke ett – om hvordan kristne og andre samvittighetsstyrte ansatte skal kunne leve i integritet når statlige språkkrav kolliderer med deres egen tro og overbevisning. NOU 2016:13 sier tydelig at samvittighetsfrihet skal vernes i arbeidslivet. Men Bufdir velger å overse dette, og skaper en situasjon der kristne arbeidstakere må velge mellom å være lydig mot Guds evige sannhet om kjønn eller å være lydig mot statens nye sannhet om kjønn. En slik massiv troskonflikt i et kristent land, vitner om at staten har gått inn i kirkens domene. Det bør bekymre mange.
Det frie, kristne Norge vi kjenner, kan kun bevares hvis mennesker med samvittighet og sannhet i hjertet våger å tale modig og tydelig i denne skremmende utviklingen. Derfor må vi be, arbeide og stå sammen for retten til å tale sant om mennesket, retten til å følge Bibelens lære om mann og kvinne, retten til å bruke et språk som er kjønnet og etter egen overbevisning. Og sist men ikke minst, retten til å la samvittigheten styres av Gud, ikke staten.
For staten krever blind tro, det gjør ikke Gud.
Vårt høringssvar kan leses her
