Yoga og mindfulness brukes i dag i mange skoler og barnehager, ofte som avspenning, pustetrening eller stressmestring. Intensjonene er nok gode, men mange foreldre stiller spørsmål til dette, og med god grunn. For å forstå hvorfor temaet skaper reaksjoner, er det nødvendig å kjenne bakgrunnen for yoga og mindfulness, og hvordan det berører både trosfriheten og skolens ansvar for å ivareta elevers og foreldres rettigheter.
Yoga stammer helt konkret fra hinduismen, og ordet betyr åk, forening eller binde sammen. Målet i hinduistisk tradisjon er å forenes med det guddommelige. Mindfulness har røtter i buddhismen og er en sentral del av meditasjonspraksisen der. Begge tradisjoner er utviklet som åndelige øvelser for å oppnå indre opplysning – ikke som nøytrale teknikker for helse og velvære.
Derfor kan ikke yoga eller mindfulness uten videre behandles som religionsnøytrale aktiviteter. Selv om øvelsene i seg selv kan se uskyldige ut, er formålet bak og symbolikken i dem uløselig knyttet til den åndelige tenkningen som ligger til grunn.
Selv om yoga og mindfulness presenteres som helse- og mestringsverktøy, har de begge en tydelig religiøs opprinnelse. I skolehverdagen kan øvelser som hentes fra yoga, omtales som «avspenning» eller «pusteøvelser», men mange av dem bygger i virkeligheten på religiøs symbolikk og praksis.
Den historiske og åndelige forankringen helt sentral for å forstå hvorfor yoge i skole og barnehage vekker reaksjoner, og at kristne foreldre med god grunn kan reagere negativt. De kan kreve endring, fritak og sine rettigheter ivaretatt.
Den offentlige skolen skal være politisk nøytral, og forkynnelse er ulovlig. Foreldre og elever har i tillegg rett til fritak fra aktiviteter som strider mot deres tro eller livssyn, jf. opplæringsloven § 14-6.
På samme måte som det kreves samtykke til å delta i skolegudstjenester i en skole som skal formidle kristne verdier i alle fag, bør det i det minste også kreves samtykke før elever deltar i aktiviteter med religiøs tilknytning – som yoga og mindfulness.
Det er ikke skolens oppgave å lede barn inn i åndelige eller religiøse praksiser og ritualer, selv om disse blir presentert som vitenskapelig og helsebringende. Alternativer som vanlig uttøying, fysisk aktivitet, stillhet eller naturvandring kan gi samme pedagogiske effekt – uten å bevege seg inn i et åndelig landskap.
For mange kristne familier handler dette ikke om å mistenkeliggjøre lærere eller skolens intensjoner, men om å verne om barns trosfrihet og trygghet. Når et barn kjenner ubehag eller sier nei til yoga eller mindfulness, bør det møtes med respekt – ikke som trass, men som uttrykk for overbevisning.
Et åpent samarbeid mellom skole og foreldre vil bidra til økt forståelse, jmf Opplæringsloven §1-3 første og andre avsnitt. Å legge til rette for fritak når dette ønskes, handler om respekt og trosfrihet – verdier som nettopp den norske skolen skal bygge på. Elevene er i tillegg beskyttet mot enhver form for krenkelse, diskriminering og utenforskap av opplæringsloven §12-2 og §12-3.
I dagens samfunn har yoga og mindfulness fått stor utbredelse i helsevesen, skole, barnehager og fritidstilbud. Mange oppfatter det kanskje som nøytrale verktøy for ro og konsentrasjon. Men den opprinnelige hensikten med yoga og mindfulness er å åpne for åndelig kontakt og opplysning gjennom selvfokus og indre stillhet.
Dette står i kontrast til kristen forståelse av hvile og fred, som handler om å vende seg utover til Gud – ikke innover i seg selv – for å finne fred, mening og sannhet. Vår vurdering er at yoga og mindfulness bryter med bibelsk praksis og trosforståelse.
Foreldre har både rett og ansvar for å ivareta barnas trosfrihet. Dersom barnet ditt møter yoga, mindfulness eller lignende praksiser i skolen eller barnehagen, kan du:
Dette temaet handler ikke om å skape avstand, men om å fremme klarhet, trygghet og gjensidig respekt. Når skolen møter temaet med kunnskap, og foreldre står trygt i sin overbevisning, kan dialogen bygge forståelse, respekt og en skole som ivaretar trosfrihet for alle barn.
