I dette innlegget i Aftenbladet påpeker Peter Risholm og Brynjar Østrem (Foreldre.net) ansvarsfraskrivelsen skolesjefene i Stavanger og Sandnes utviser, samt at de tydeliggjør hva det er de kritiserer. Du kan også lese innlegget her:

Skolesjefene svarer ikke på kjønskritikken fra Foreldre.net. Vi får inntrykk av at Jørn Pedersen, skolesjef i Stavanger, enten ikke fullt ut forstår hva det er vi kritiserer, eller at han forsøker å omgå kritikken.

Skolesjef Jørn Pedersen i Stavanger sier: «Det handler om at elevene må være i stand til å leve i dagens samfunn og være gode klassekamerater. Da har kjønnsidentitet åpenbart en plass i lærebøkene». Når det undervises om kjønn, så må det forankres i biologi. Kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon, og at dette har følger i form av sekundære kjønnskarakteristikker, kjønnsroller og kjønnsstereotypier, endrer ikke hva som er hunn og hann.

At vi med hensyn til elevenes alder informerer om kjønnsdysfori, kan vi selvsagt gjøre, men å fortelle barn at de blir tildelt kjønn ved fødsel, eller at kjønnet du blir tildelt kan være feil fordi legen ikke vet hva du føler deg som, rimer ganske enkelt ikke.

Skolebøkene fremstiller hormonbruk og medisinske inngrep som noe helt trivielt. Hvor er historiene om de som angrer på kjønnsbyttet?

Pedersen tolker også læreplanen vel fritt når han mener den gir grunnlag for å hevde at leger gjetter kjønn på nyfødte barn. For hva er det læreplanen sier om kjønnsidentitet? Begrepet er nevnt to ganger. En gang for kompetansemålene for naturfag i fjerde trinn, og en gang for naturfag samisk. Punktet er det samme begge steder og sier følgende: Mål for opplæringen er at eleven skal kunne samtale om likheter og ulikheter mellom kjønnene, om kjønnsidentitet og om menneskets reproduksjon.

De som angrer kjønnsbytte

Begrepet er ikke definert, men det gis i læreplanen ikke inntrykk av å bety at leger gjetter kjønn på nyfødte, eller at du kan være mange kjønn. Så hvordan følges dette opp i skolebøkene? Jo, du kan ikke vite hva slags kjønn andre har, for dette kan man ikke se på kroppen. Det er dette vi kritiserer, ikke at det finnes mennesker som strever med kjønnsidentiteten sin, men at kjønn fremstilles som en følelse man kan velge.

Når kjønn klassifiseres så må det gjøres i henhold til biologien, for hva skal ellers bestemme om du er hunn eller hann? Skolesjefen i Sandnes, Hege Egaas Røen, viser til skolens samfunnsoppdrag som sier at elevene skal lære seg å tenke kritisk, samt gi dem kompetanse til å ta egne valg. Dette støtter vi, men da kan ikke skolebøkene fremstille hormonbruk og medisinske inngrep som noe helt trivielt.

Hvor er historiene om de som angrer på kjønnsbyttet? Hvor er historiene som forteller om benskjørhet og mulig svekkede kognitive evner hos jenter som har gått på pubertetsblokkere? Undersøkelseskommisjonen for helse- og omsorgstjenester advarer mot denne formen for medisinsk behandling av barn, og i de tidligere foregangslandene Finland, Sverige og Storbritannia har de kuttet den ut.

Svært problematisk

Hvis barn skal ta informerte valg må de få informasjon som er sann – det gjør de ikke i de nye lærebøkene. De nye lærebøkenes formidling om kjønn med utgangspunkt i normkritisk kjønnsteori er svært problematisk. Den former elevenes syn på kjønn slik at de fysiologiske forskjellene på kvinner og menn ikke lenger blir gjeldende.

Vi mener at samtidig som vi utfordrer kjønnsroller og stereotypier, så må vi anerkjenne biologien. For at skillet mellom kjønnene ikke skal være til hinder, så må det også ivaretas. Vi har følgende spørsmål til Pedersen og Røen: Hvis vi er enige om at mann og kvinne er to egenartede kategorier, hvilke fysiologiske forskjeller eller objektive kriterier, om noen, er det som bestemmer om du tilhører den ene eller andre kategorien? Dette er det nemlig ikke så lett å svare på med utgangspunkt i de nye lærebøkene.