
TV2s dokumentar om personer som tilbyr hjelp til å dø har sjokkert mange. Det som ble avdekket, er både uhyggelig og etisk forkastelig. Reaksjonene i etterkant viser imidlertid at vi fremdeles har et moralsk kompass og forstår at livet er ukrenkelig. Det er bra! Samtidig har dokumentaren åpnet for en viktig debatt om aktiv dødshjelp, og det er også en diskusjon vi må ta. Men vi må begynne på riktig sted.
Spørsmålet er ikke bare om vi skal tillate aktiv dødshjelp. Spørsmålet er hva slags menneskesyn vi vil bygge samfunnet vårt på. Hva sier det om oss dersom vi, i møte med sårbare mennesker, tilbyr døden i stedet for omsorg?
Problemet slik jeg ser det, er at vi har mistet forståelsen av hva det vil si å være menneske. Vi har gradvis beveget oss mot en oppfatning av individet som uavhengig og autonomt, der det å trenge andre anses som en svakhet. Men dette er en misforståelse av menneskets natur.
Avhengighet er ikke et avvik – det er selve kjernen i det å være menneske. Fra første åndedrag er vi avhengige av andre. Som spedbarn overlever vi kun fordi noen tar seg av oss. Vi vokser opp i fellesskap og er livet ut gjensidig avhengige av hverandre. Selv de mest selvhjulpne lever ikke isolert – vi er alltid en del av et fellesskap.
Når vi verdsetter selvstendighet mer enn fellesskap, endrer vi ikke bare samfunnet – vi endrer synet på mennesket selv.
I dag hylles uavhengighet, mens det å trenge hjelp ofte ses som en byrde. Når vi blir syke eller gamle, kan vi lett føle oss som et problem. Mange som vurderer dødshjelp, gjør det ikke fordi de ønsker å dø, men fordi de føler seg verdiløse i et samfunn som setter autonomi over fellesskap.
Hvis verdighet defineres ut fra evnen til å klare seg selv, blir avhengighet et nederlag. Og hvis vi ser det å trenge andre som verdiløst, hva skjer da med de som aldri vil kunne være selvhjulpne? Vi risikerer et samfunn der sårbare føler seg uønsket, der hjelp avvises som unødvendig lidelsesforlengelse, og der vi overlater dem som trenger oss, til seg selv.
Avhengighet er ikke en svakhet, men en grunnleggende del av vår natur. I stedet for å overse dette, må vi erkjenne at menneskets verdi ikke ligger i selvhjulpenhet, men i å være del av et fellesskap.
Hva slags samfunn vil vi være? Et der sårbare føler at de må forsvinne, eller et der menneskeverdet er ukrenkelig og vi tar ansvar for hverandre?
Det vi velger nå, avgjør hva slags samfunn vi blir.
Marianne Brattgjerd,
Faglig leder, helse og forskning, Kristent Ressurssenter