Livet begynner ved unnfangelsen. Om vi kan bli enige med Guds Ord om dette, da ville livets dilemma få et grunnfjell å stå på. Både den uskyldige ufødte får et rettsvern og den som vil avslutte livet innser at kun Gud har makt over liv og død. 

Som kristen er det flere aspekter ved abortproblemet vi kan forventes å håndtere. Kvinnen som vurderer abort, skyldfølelsen til en som allerede har gått gjennom denne opplevelsen, foreldre til en gravid datter, den ugifte faren, eller medisinsk personell som har vært involvert i aborter. Et tema som berører oss alle uavhengig av vårt eget ståsted. Den krevende diskusjonen må tas- for den ufødte fortjener en stemme. 

I juni 2025 vedtok det britiske parlamentet en lov som dekriminaliserer abort helt frem til fødselen. Samtidig har England åpnet for assistert selvmord for alvorlig syke. Dette er ikke bare juridiske endringer – det er moralske veiskiller. Og de angår oss i Norge mer enn vi kanskje liker å tro. For hva sier det om et samfunn når det er straffbart å be stille utenfor en abortklinikk, men lovlig å avslutte et barns liv i mors liv – selv i niende måned? Dette er da en lovnad som avkriminaliserer abort frem til fødsel. Og at abort praktiseres av staten frem til uke 24. Det er et stort feilsteg. 

Et samfunn i etisk ubalanse 

Når vi har forlatt det moralske grunnfjellet står vi i fare for å miste det mest grunnleggende kompasset i bioetiske spørsmål: menneskets iboende verdi. Fremfor å definere livets slutt, bør vi snarere stadfeste livets begynnelse. I vårt høringssvar til regjeringens forslag om ny abortlov har Kristent Ressurssenter understreket nettopp dette: Før vi kan diskutere premissene for å ta liv, må vi bli enige om når livet begynner. For ufødt eller ei, så er barnet et menneske, da har det også krav på samme rettsvern som alle andre. 

Assistert selvmord blir ofte fremstilt som en utvidelse av pasientens frihet, men frihet uten rammer blir fort til press. Når døden blir et tilbud, kan den også bli en forventning, særlig for eldre, syke og sårbare. Hva skjer med et samfunn som tilbyr hjelp til å dø, men ikke alltid hjelp til å leve? 

Utviklingen i England er ikke et isolert tilfelle. I Norge har vi allerede sett forslag om å utvide abortgrensen, og debatten om aktiv dødshjelp er i ferd med å få fotfeste. Vi må våge å stille de ubehagelige spørsmålene før vi følger etter: 

• Er det virkelig progressivt å fjerne rettsvernet for de mest sårbare? 

• Hvem beskytter barnet i mors liv når staten ikke lenger gjør det? 

• Hva slags samfunn blir vi når vi gjør døden til en løsning? 

Et kall til ansvar 

Vi trenger en ny samtale om menneskeverd – en som ikke starter med rettigheter, men med ansvar. En som ikke handler om hva vi kan gjøre, men hva vi bør gjøre. Og den samtalen må begynne med det mest grunnleggende spørsmålet av alle: Når begynner livet? 

For hvis vi ikke har klart for oss hva vi tar, har vi ingen rett til å ta det. 

Bibelen verdsetter menneskeliv høyere enn noen andre. Livet er av hellig og uvurderlig verdi for Gud, som skapte det «i sitt bilde» (1.Mos. 1,26-27) som opprettholder det (Job.12,10) og som forløste det (2.Kor 5,18-19). Bibelen anerkjenner det ufødte som fullt ut menneske: «Du så meg før jeg ble født, og planla hver dag i mitt liv før jeg begynte å puste. Hver dag ble skrevet ned i din bok!» (Salme 139,16) 

Abort har splittet nasjonen vår som ingen annen sak i nyere tid. Mens folk på den ene siden av saken understreker kvinnens rett til å velge om de vil føde eller ikke, understreker folk på den andre siden det ufødte barnets rett til å bli født. Selv oppriktige kristne kan være uenige om hvorvidt abort noen gang er berettiget, spesielt i vanskelige situasjoner som voldtekt eller incest, eller når tester avslører at det ufødte barnet har alvorlige abnormaliteter. Som troende må vi ta et samfunnsansvar og tale klart om grunnlaget for livets mening. Vi kan ikke redusere spørsmålene rundt hva som skal tas og når det kan tas. Vi må løfte opp våre verdier fremfor å kjempe sak mot sak. Hvem er vi, og hvem kjemper vi for? Der samfunnet løfter opp enkeltindividets rettigheter, må vi tenke større og favne om familiene som skal få verne om enkeltindividet. 

Er livet ditt verdt å leve? 

Det er umulig å få mennesker som ikke kjenner Gud til å forstå livets mening. Vi kan ikke anklage dem for å handle etter de etiske prinsippene verden har gitt. Vi har ulike premisser for debatten, og dette må belyses. En alenemor som vokser opp i et kristent hjem har et dypere ansvar for å overlevere livets rett til barna sine. Vi må gi mennesker tro på livet igjen, at de selv har en verdi, og dermed har et ansvar for å oppdra barn til samme forståelse av egenverd. Kanskje skal vi sette søkelyset innover og spørre om vi lever et liv som er verdt å gi videre? Tanken som i virkeligheten bør aborteres er den om at vi ikke vil sette barn til verden slik samfunnet er nå. 

«Å fjerne moralske barrierer for å kvitte seg med skyldfølelse, er en form for sivilt selvmord.»  

Frykten for Herren er det som holder oss tilbake fra å gjøre onde ting, for det er begynnelsen til visdom. Å fjerne denne frykten kan ikke bli vår løsning. Hvis vi ikke har noen normer bærer det galt av sted med respekten for selve livet. Da bygger vi opp under filosofien som vil fjerne kristendommen fra den nasjonale samvittighet. Vårt samfunn er på god vei til kollaps om vi ikke gir livet den respekten det fortjener. Så lett er det ikke å ta Gud bort fra likningen.