Folkets bønner løfter et land
I en tid som dette er det ikke noe alternativ å ikke be. Landet vårt står i store endringer og forfall. Det eneste som kan betale det er våre bønner.…
I en tid som dette er det ikke noe alternativ å ikke be. Landet vårt står i store endringer og forfall. Det eneste som kan betale det er våre bønner. Å be for ledere, kongehus og myndigheter har aldri vært viktigere. Vi ser hvordan ledere faller, fordi de ikke har himmelsk dekning i ryggen. Og hvem sitt ansvar er det å gi dem denne beskyttelsen? Det er riktig at vi skal be for våre pastorer og ledere. Like riktig er det at vi skal be for nasjonale ledere, kongehus og presidenter – ja også de vi står helt på skvis med politisk. Kanskje spesielt diktatorer og de vi tenker er utenfor Guds rekkevidde. Hvordan skal deres hjerter ellers vendes mot Gud, dersom ikke Guds folk ydmyker seg og ber?
I Kristent Ressurssenter kom ideen om å be for kongehus, verdensledere, politikere, ulike influenser, popstjerner og idrettsutøvere, jødiske og palestinske ledere. IS og andre terrororganisasjoner. I tillegg til kristne ledere i alle sektorer. Vi nevner dem med navn hver mandag, som det første vi gjør før vi starter på ukens gjøremål. Dersom vi mener alvor med forandring, må vi starte med å utøve innflytelse i det åndelige. Hvordan skal Gud ellers gi oss sitt mandat, dersom vi ikke er bevisst vår posisjon?
Vi liker å be for de som står oss nær og som vi kjenner personlig. Det koster å benytte sin bønnetid for å be for de som virker utenfor vår rekkevidde. Samtidig er det også her troen vår får vokse – det er her vi viser at vi mener alvor og begynner å elske dem. Vårt høyeste mål må være å gjøre fiender til venner i vårt hjerte. At vi ber for ledere før navnet deres dukker opp på nyhetene, at vi allerede har gått i forbønn for land og folk. Fremfor å drukne i nyhetsstrømmen og diskutere utfall, kan vi faktisk tre inn for tronen og be om Guds favør og gunst, og dermed endre neste ukes overskrifter.
Vår egen kongefamilie er ute i hardt vær. Hva er så vår respons? Velger vi å kritisere, eller holder vi dem oppe i bønn? Forholdene kan være kritikkverdige, men det er ikke vår oppgave å uttrykke vår mening, det er å be om at de blir bevart.
I Norge har kongefamilien vært et samlingspunkt for fellesskap, tradisjon, og verdighet. Rollen deres er både symbolsk og menneskelig. De representerer landet utad, og de møter mennesker i sorg og glede, og de bærer ofte ord og handlinger som setter et håp og felleskap i nasjonen. Samtidig er de som alle andre mennesker, som kjenner på ansvar, valg, press og sårbarhet.
Når vi holder landets ledere i bønn, gjør vi det fordi Bibelen ber oss om å ta dette ansvaret. I 1. Timoteus 2,1–2 står det:
«Fremfor alt formaner jeg at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og alle som har høy stilling, så vi kan leve et stille og fredelig liv med all gudsfrykt og verdighet.»
Dette inviterer til å holde dem oppe i omsorg, ikke forventinger. Bak enhver offisiell tittel finnes en familie med gleder, utfordringer, relasjoner og livsfaser. Be om kjærlighet, samhold, hvile og rom for å være seg selv. Be om at vårt kongehus får være til velsignelse. At deres ord, handlinger og tilstedeværelse kan skape håp, fred og gode møtepunkter for landet – uavhengig av politiske spørsmål.
Må Gud styrke og bevare vår kongefamilie. Må han gi dem visdom i oppgaver, trygghet i ansvar, og kjærlighet i hjemmet. La dem få kraft til å bære sine roller uten å miste seg selv, og la deres liv være omsluttet av fred, glede og nåde. Gud velsigne Kongeriket Norge!
