Da USAs visepresident J.D. Vance nylig uttalte at den største trusselen mot Europa ikke kommer utenfra, men innenfra, utløste det et raseri uten like. Politikere fordømte ham og mediene eksploderte. Hvordan kunne han si noe slikt når Russland fører en brutal krig i Ukraina? Når verden er preget av konflikter, økonomisk usikkerhet og sosial uro?

For mange var påstanden ikke bare provoserende – den var nærmest uhørt.

Men hva om vi prøver å forstå hva som ligger i denne uttalelsen?

Om vi ser på dette gjennom en kristen linse, er ikke den største faren nødvendigvis en fiende utenfor oss. Kristendommen lærer at mennesket er skapt i Guds bilde, og at livet har en ukrenkelig verdi – ikke fordi vi er sterke eller nyttige, men fordi vi er til. Og denne verdien gjelder fra unnfangelse til naturlig død. Det betyr at ethvert menneskeliv, unsett hvor lite, svakt eller sårbart, har en iboende verdighet. Når et samfunn mister denne forståelsen, endrer det hvordan vi ser på oss selv og hverandre. Hvis vi slutter å tro at livet er hellig, blir det lettere å rettferdiggjøre valg som ellers ville vært utenkelige.

Vi vet at krigen i Ukraina har ført til rundt 1 million døde eller skadde mennesker. Det er forferdelig. Men siden abort ble lovlig i Europa, har 223 millioner ufødte barn mistet livet. I Norge alene har vi fjernet nesten 677 000 barn siden 1978 – flere enn hele befolkningen i Oslo.

Hvis vi sammenligner dette med krigene i det 20. århundre, hvor rundt 108 millioner mennesker døde, ser vi at abort alene har kostet dobbelt så mange liv i Europa som alle verdenskrigene til sammen.

Men hvorfor reagerer vi ikke like sterkt?

Fordi abort ikke skjer med bomber og våpen. Fordi vi ikke ser bilder av ødelagte byer eller mennesker på flukt. Fordi det ikke er en ytre fiende som angriper oss. Men betyr det at disse 223 millioner livene er mindre verdt?

Vi ser på Russland som en trussel fordi de tar liv. Men hva om vi selv, som samfunn, har akseptert en praksis som tar mange ganger flere liv? En sivilisasjon går ikke alltid under fordi den blir angrepet utenfra. Noen ganger ødelegger den seg selv – når den mister respekten for livet, når den lærer neste generasjon at noen mennesker er ønsket, mens andre ikke er det.

Og dette stopper ikke med de ufødte. Når vi først aksepterer at noen liv kan velges bort, hvor setter vi grensen? I flere europeiske land ser vi at dette ikke lenger bare handler om ufødte barn, men også om syke og eldre. Aktiv dødshjelp blir stadig mer utbredt, og stadig flere får tilbud om å avslutte livet – ikke bare fordi de ber om det, men fordi samfunnet mener at deres liv ikke lenger er verdt å leve. Når menneskeverdet smuldrer bort, hvem blir de neste?

Når Vance sier at den største trusselen kommer innenfra, handler det ikke om å bagatellisere ytre farer. Det handler om at samfunn dør når de slutter å verdsette det de er bygget på. Hvis vi slutter å se på menneskelivet som hellig, hva står vi egentlig igjen med?

Så kanskje vi skal spørre oss selv: Hva skjer med et samfunn som slutter å beskytte sine svakeste? Hva skjer med oss når vi lærer å se bort?

Hvis vi mener at menneskeverd gjelder alle, må vi tørre å stille disse spørsmålene. Er vi villige til å se hva dette betyr i praksis?

Marianne Brattgjerd,

Faglig leder, helse og forskning, Kristent Ressurssenter