Mange opplever at arbeidet for likestilling har forandret de tradisjonelle kjønnsrollene, noe som har gjort at menn ofte føler seg usikre på sin identitet og hva det betyr å være mann. Marianne reflekterer i teksten under, som også er publisert i Dagen og Verdinytt.
I samfunnet vårt er det mye snakk om menn som forblir single og føler seg oversett av kvinner. Jeg ser dette som et symptom på et dypere problem: I jakten på likestilling har vi visket bort de naturlige kjønnsrollene. Resultatet er at mange menn virker usikre på hvilken rolle de skal ha, og hva det egentlig vil si å være mann.
Her ligger det også et tankevekkende paradoks: Vi har skapt et samfunn der menn forventes å temme sin maskulinitet, der det å være sterk og tydelig kan oppfattes som en trussel mot likestillingen. Men samtidig ser jeg at når menn holder tilbake, ikke tar ledelsen eller initiativet, og unngår å stå frem, mister vi kvinner rett og slett respekten for menn.
For når menn ikke tar ansvar og vegrer seg for å være tydelige, kan det lett skape en følelse av forakt. Vi forakter svakheten, noe som igjen peker på at det vi kvinner innerst inne lengter etter, er menn som våger å være faste og sterke, som tar ansvar, og som står opp for det som er godt og sant.
Kanskje har vi noe å lære av antikkens filosofer, som var opptatt av å leve i pakt med naturen. Jeg tror det ligger noe dypt i vår natur som viser oss hvem vi er skapt til å være, og at vi blomstrer som mennesker når vi lever i samsvar med denne naturen.
Når menn kan være trygge i sin maskulinitet, sin styrke og ansvarsfølelse, og kvinner kan kjenne seg trygge og verdsatt, skapes det en harmoni som får familier til å blomstre, og som igjen fører til et samfunn som blomstrer.
Kanskje er det nettopp denne balansen vi trenger å finne tilbake til?
