Abort er et tema som vekker sterke følelser og meninger, og det er dessverre mange myter som florerer rundt dette viktige og relevante verdispørsmålet. Som kristne eller pro-life aktivister må vi belyse disse mytene for hva de er, og bidra til dypere refleksjon om livets verdi. Nå foretas politiske prosesser og beslutninger på toppnivå uten at diskusjonene tas på et nivå som vi skylder alle nordmenn og deres barn å ta. Uten at noen ser bilder og videoer av det som foregår inni mors mage.
Her er noen av de vanligste misoppfatningene og mytene rundt abort:
Denne myten er kanskje den mest grunnleggende, men den går imot både vitenskapelig og bibelsk forståelse. Vitenskapen bekrefter at fra befruktningen av er det et unikt menneskelig liv med eget unikt DNA som tilhører et nytt menneske, helt forskjellig fra både mor og far. Dermed er dette nye livet vitenskapelig sett ikke en del av kvinnekroppen! Det er ikke “bare en celleklump”, embryo, foster eller andre begreper – det er alltid et menneske på ulike utviklingsstadier.
Vitenskap bekrefter bibelen som understreker at menneskelivet er hellig fra unnfangelsen (Salme 139:13-16), og at Gud kjenner oss allerede i mors liv. Å avfeie et embryo eller foster som “ikke et menneske” er en alvorlig misforståelse av både biologi og Guds skaperverk. Det er derfor en myte at det ikke er et menneske som blir abortert ved et provosert medisinsk inngrep.
Det hevdes ofte at abort redder mors liv, men statistikken viser at tilfeller der abort er nødvendig for å redde en mors liv, er ekstremt sjeldne i moderne medisinsk praksis. Samtidig blir fosterets liv systematisk oversett. Som kristne mener vi at begge livene – både morens og barnets – har uendelig verdi, og løsningen bør aldri være å avslutte et uskyldig liv ved abort. I det umulige valget mellom mors og barnets liv, sitter ingen på fasiten, men det vanligste valget er å verne mors liv. Det er en myte at abort redder liv, fordi det er bare en brøkdel av tilfellene at det er gjeldende argument for å gjøre abortpraksis lovlig.
Ideen om at abort er en menneskerettighet har ingen grunnlag i historisk menneskerettighetsfilosofi. Det internasjonale samfunnet har i stor grad vært enig om retten til liv som en fundamental menneskerettighet – for alle, inkludert de mest sårbare og ufødte. Å omdefinere dette til en rettighet til å avslutte et liv er en grov forvrengning av hva menneskerettigheter handler om.
Dessverre og oppsiktsvekkende nok, har FN og WHO tydeliggjort at abort kan sees på som en del av “seksuelle og reproduktive rettigheter”. WHO legger til grunn at abort må være tilgjengelig for alle for å oppfylle FNs bærekraftmål 3 og 5, under argumentet at “abort redder liv”.
a) Det er sant at en andel av befruktede egg ikke utvikler seg videre fram til en fødsel. Men det å sammenligne spontanaborter – som skjer naturlig eller uten menneskelig inngripen – med indusert abort, det er å sammenligne to helt forskjellige fenomener. Spontanabort er en naturlig del av livets gang, mens indusert abort er en villet handling. Som kristne kalles vi til å beskytte liv, ikke ta det.
b) I tillegg er ikke forskere enige i andel spontanaborter, fordi det er umulig å forske på med sikkerhet i naturlige omgivelser. Dermed har noen myter fått florere som at halvparten (noen hevder opptil 85%) av graviditeter blir abortert fra naturens side. Men nøyaktig andel kan altså ikke bekreftes av noen. At det skjer, det er vi enige i, omfanget det skjer i har ingen fasit på. Se punkt 4 a) for å forstå at spontanabort ikke er det samme moralske utgangspunkt som provosert abort.
Denne myten setter livets verdi i hendene på subjektive følelser og meninger og er ikke en bærekraftig måte å styre et land på. Menneskelig verdighet er ikke avhengig av andres vurdering, men er iboende i alle og enhver. Hvert liv er verdifullt fordi det er skapt av Gud, ikke fordi noen andre bestemmer at det er verdifullt ved et politisk flertall, eller ved et FN-organ. Når vi setter menneskelivets verdi på en slik subjektiv skala, åpner vi døren for alvorlige moralske overtramp. Det har vi gjort før og vi må lære av historien når vi de-humaniserer mennesker.
Gjennom å avsløre disse mytene, kan vi hjelpe til med å fremme en kultur som virkelig respekterer og verdsetter liv fra unnfangelse til naturlig død. Abortspørsmålet er ikke bare en pro-life sak; det er en sak for menneskeverd og Guds vilje for sitt skaperverk og vitner om det rådende menneskesynet i befolkningen.
For det første viser historien noe annet. I land og stater hvor abortretten har blitt innskrenket, har antallet aborter faktisk gått ned. Å argumentere for at vi bør tillate noe etisk galt fordi det uansett vil skje, ignorerer vår evne til å forme et livsbevarende samfunn. Og det har vært et kjennetegn på kristne samfunn, at det bevarer og respekterer liv, fordi alt liv er skapt med en hensikt av vår Gud. Ved å fokusere på alternativer som støtte til gravide, intensivere opplysningsarbeid og seksualmoral kan vi redusere antallet aborter og samtidig bygge et samfunn som verdsetter både mor og barn.
Flere forsøker å sammenligne u-landsabortrater med i-landsabortrater for at myten skal bli sann, men det er uærlig og uriktig. I et opplyst i-land som Norge, har vi hatt minst 20% abortrate i 50 år med noen av verdens beste økonomiske støtteordninger, der vi ellers holder alle fødte menneskeliv som ukrenkelige. Vi tror moralsk opplysningsarbeid og medisinsk opplysningsarbeid, med et nytt krav om at alle gravide kvinner må se ultralyd av egen graviditet først, vil føre til at aborttallene vil falle dramatisk. Opplysningen om livet som vokser i deres egen mage, vil endre hvordan kvinner ser på sin selvbestemte abort.
Selv om det er viktig å møte alle som har opplevd traumatiske hendelser med empati og omsorg, utgjør disse tilfellene bare en liten del av de totale abortene som utføres. De fleste aborter skjer ikke på grunn av voldtekt, incest eller overgrep, men av sosioøkonomiske eller andre personlige årsaker. Likevel er fosteret fortsatt et menneske med rett til liv, uavhengig av hvordan det ble unnfanget.
Sårbare kvinner trenger omsorg, støtte og alternativer, ikke en løsning som innebærer tap av et annet menneskeliv. Det er ikke naturlig å tenke at et uskyldig barn skal måtte dø, fordi det har en kriminell far som har gjort en avskyelig og ulovlig gjerning.
Dette er et vanskelig punkt, prinsipielt er det mulig å argumentere, men følelsesmessig vil kommunikasjonen raskt kunne bryte sammen. Derfor er det mulig å utsette svar på dette punktet, ved å innrømme hvor vanskelig det er, og foreslå at samtalen heller dreier seg om 99+% av de andre aborttilfellene.
