Etter sommerens debatt knyttet til Udirs tilsyn ved Samfundets skoler i Egersund, finner vi grunn til å stille spørsmålet: Forstår vi hvor langt staten er villig til å gå for å få oss alle til å tenke likt om kjønn og samliv?

I løpet av det siste halve året er det blitt vedtatt og foreslått tre ulike dokumenter som berører oss alle, fra individnivå til arbeidstaker- og samfunnsnivå. Det dreier seg om en ny barnelov, Bufdirs råd til ansatte i offentlig sektor, og regjeringens strategi for seksuell helse.

Barneloven utvides – med store konsekvenser for foreldre

Barneloven, som ble vedtatt juni 2025, har flere viktige endringer sammenlignet med gammel lov. En av de mest sentrale finner vi i lovens første kapittel, som omhandler barnets såkalte grunnleggende rettigheter. Etter § 4-1 har barnet nå rett til ikke å bli diskriminert, noe som også omfatter barnets seksuelle orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Ifølge lovens proposisjon er retten til ikke-diskriminering ett av de fire generelle prinsippene i Barnekonvensjonen. Departementet skriver at Norge trenger en ny lov fordi de folkerettslige forpliktelsene er i «dynamisk utvikling», drevet av blant annet av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD) og FN-organene. Departementet peker dessuten på at retten til ikke-diskriminering gjenspeiler Grunnloven § 98, EMK artikkel 14 og Barnekonvensjonen artikkel 2.

Denne «dynamiske utviklingen» i forståelsen av hva en menneskerett er, betyr at foreldrene nå får en plikt til å sikre at barnet ikke utsettes for diskriminering – også i spørsmål knyttet til kjønnsidentitet og samlivsetikk.

I praksis kan dette bety at foreldre må innrette seg etter barnets egen forståelse av kjønn, dersom barnet uttrykker en identitet som avviker fra foreldrenes eget syn. På samme måte kan prinsippet brukes til å begrense foreldres valgfrihet dersom en barnehage eller skole ikke følger statens syn på kjønn og identitet.

Bufdirs råd: Kjønnsnøytralt språk i offentlig sektor

Budirs nye råd for offentlig ansatte fremstår som en fortsettelse av den nye barneloven, men nå med offentlig ansatte som målgruppe. Etter Bufdirs syn må ansatte alltid forholde seg til personer de møter som mulige transpersoner. Fordi transpersoner regnes som en ekstra sårbar gruppe, har disse krav på et ekstra vern.

Kort fortalt mener Bufdir at alle i offentlig sektor til enhver tid bør bruke et kjønnsnøytralt språk. Grunnen er at man aldri kan vite om den man møter er transperson eller ikke, og mange kan være usikre på sin egen identitet. En person kan altså, ifølge Bufdir, se ut som en kvinne, men i «realiteten» være en mann. Det er personen selv som har fasiten på spørsmålet om eget kjønn.

Det innebærer at ansatte bør unngå å bruke ord som «kvinnelig kjønnsorgan» og «mannlig kjønnsorgan», og heller bruke nøytrale begreper som «vulva», «vagina» og «penis». På samme måte anbefales det å unngå ordene «mor» eller «far», og heller bruke «forelder».

Vi må derfor ikke bli overrasket over at Bufdir også mener det er viktig at ansatte sier ifra til ledelsen om andre ansattes «negative språkbruk». Selv angiveri er akseptabelt, så lenge det bidrar til å skape et miljø der transpersoner føler seg trygge.

Regjeringens nye strategi for seksuell helse

Det hele «toppes» av regjeringens nye strategi for seksuell helse, som bygger på en påstand om at vi alle har et ansvar for hverandres seksuelle helse. Hovedmålet er «god seksuell helse for hele befolkningen – gjennom hele livsløpet». For å nå dette målet skal samfunnet fremme seksuelle rettigheter, respekt for mangfold og «positive holdninger til seksualitet».

Regjeringen slår fast at retten til god seksuell og reproduktiv helse er det samme som å realisere menneskerettighetene, og at oppfyllelsen av disse rettighetene er avgjørende for bærekraftig utvikling, fattigdomsutryddelse, demokratiske samfunn og varig fred.

For at disse rettighetene skal virkeliggjøres – også for barn og for dem som praktiserer ulike former for seksualitet, som BDSM – legger regjeringen opp til et slags nasjonalt fellesprosjekt. Hele samfunnet skal bidra, mens staten selv skal føre kontroll med at arbeidet følges opp.

En felles linje: Økt statlig styring

Ser vi disse tre dokumentene – den nye barneloven, Bufdirs råd for offentlig ansatte og regjeringens strategi for seksuell helse – i sammenheng, forstår vi hvor sterkt regjeringen og Stortinget ønsker å skape ensretting og konformitet i spørsmål om kjønn og seksualitet.

Vi må være klar over at disse ordningene har klare totalitære trekk og markerer et brudd med grunnleggende demokratiske prinsipper. Når foreldre, arbeidstakere og samfunn pålegges å forkaste etisk forankrede normer og biologiske sannheter om mennesket, trer staten langt utover de rammene den er ment å operere innenfor i et demokratisk samfunn.

Med dette lovverket og disse retningslinjene blir det knapt rom for privatliv. Alt er blitt politikk.

Leserinnlegg av Marianne Brattgjerd (PH.D.) Faglig leder helse og forskning, Kristent Ressurssenter og Kjell Skartveit, lektor og forfatter