Peter Risholm skriver om abort og det kristne menneskesynet i Subjekt. Du kan også lese teksten her:

I sitt forsvar for utvidet rett til abort forklarer ikke legestudent Jonas W. Olsen hvordan kristne ser på abort. La meg utdype, skriver Peter Risholm.

Før jul kom regjeringens abortutvalg med sin innstilling for en ny abortlov. I et debattinnlegg i Subjekt 15. januar støtter Jonas Wøien Olsen utvalgets forslag om en utvidelse av abortgrensen, og viser til at ideen om fosterets rett til liv stammer fra tradisjonell kristendom.

Han skriver at kristendommen sier at livet begynner ved unnfangelsen, og at kristen moral derfor sier at fosteret har krav på vern. At nytt liv begynner ved befruktning, er det nok bred enighet om, og dette er nok bare en del av forklaringen på kristendommens tilnærming. Fosterets rett til liv handler om hva et menneske er verdt, og ideen om at ethvert menneskeliv har absolutt verdi, er av kristen opprinnelse.

Et menneske med uendelig verdi

Etter hvert som kristendommen ble mer og mer vanlig i Romerriket, kunne man anta hva som var kristne familier, og hva som ikke var det, basert på kjønnssammensetningen av barna i familien.

I klassiske romerske familier ble gutter ansett som mer verdt enn jenter, og nyfødte jenter risikerte å bli satt ut for å dø. Fordi kristendommen sier at alle mennesker er skapt i Guds bilde, avlivet ikke kristne familier sine jentebarn. I kristne familier var det derfor jevnt fordelt mellom gutter og jenter, mens det i ikke-kristne familier var en overvekt av – eller bare – guttebarn. I Norge ble det forbudt å sette ut barn for å dø da Olav den hellige innførte kristenretten.

Det kristne menneskesynet sier altså at alle mennesker er like mye verdt, og fordi dette er absolutt, gjelder det fra øyeblikket livet starter til det ender. Det er dette som gir fosteret rett til liv. Det er et menneske med uendelig verdi – bare veldig tidlig i sitt livsløp. Ideen om at alle mennesker er like mye verdt, tar mange av oss i dag for gitt enten vi er kristne eller ikke, men denne ideen er helt utenkelig uten sitt opphav i kristendommen.

Det er mange måter abort forsøkes legitimert på. Noen av disse kommer til uttrykk i Olsens innlegg, der graviditeten fremstilles som en (midlertidig) tillatelse til fosteret for å låne mors kropp. Fosteret kan imidlertid ikke holdes ansvarlig for at det er der det er. Olsen forsøker også å legitimere abort ut ifra forskjellige stadier i fosterutviklingen. Men dette er også en vanskelig øvelse fordi abort handler om å avslutte et menneskeliv. Enhver grense for når dette kan gjøres, vil være kunstig fordi utviklingen er en kontinuerlig prosess.

Dårlig begrunnet forslag

Hvordan en abort utføres, er et medisinsk spørsmål, men om det er moralsk riktig eller ikke, er ikke det.

Fordi abort er et verdispørsmål, kan ikke medisinfaget svare på om abort er riktig eller galt – da trenger det støtte fra andre disipliner. For å legitimere etisk at fosteret kan fjernes må derfor ideen om hva et menneske er verdt, baseres på noe annet enn at det har verdi kun i lys av å være et menneske.

Svaret på dette kan spores i abortutvalgets begrunnelse for tilgang til abort ut uke 22. I dag er det fosterets helsetilstand som kan gi adgang til abort etter uke 12. Dette vil utvalget endre. Kvinnens vurdering av egen livssituasjon skal være avgjørende, ikke en vurdering av fosterets tilstand (slik loven er i dag).

Endringen er gjort for at utvalget ønsker å presisere at alle mennesker er like velkomne i vårt samfunn uansett diagnoser og egenskaper. Dette mister dessverre noe av troverdigheten når vi på samme måte som før har tid til å oppdage fosterskader, samt fjerne foster med utgangspunkt i diagnoser – som Downs syndrom. Men i innstillingen begrunnes senaborten med egen livssituasjon istedenfor fosterets tilstand.

Den nye formuleringen endrer dermed egentlig ikke at friske fostre og fostre med diagnoser ikke er like verdifulle. Samtidig skal vi selvsagt være forsiktige med å avvise at livssituasjonen til foreldrene er uten betydning. Hvis du har et multihandikappet barn og får beskjed om at ett til er på vei, er det åpenbart at dette vil ha store konsekvenser for livssituasjonen til de som da eventuelt velger å beholde barnet.

Men å vise til mors, eller foreldres livssituasjon for å legitimere abort er ikke nytt. Dette har trolig ligget til grunn for mange som har vurdert eller tatt abort i perioden før senaborter er aktuelt. Sannsynligvis i en sammenheng som bærer preg av langt mindre alvor enn den over. Kontekst gis da i alle tilfeller større verdi enn fosteret, og kontekst er som oftest subjektivt.

Verdt å lytte til

Et barn som aborteres, anses antagelig som mindre verdt enn et som beholdes. Og når det anses som mindre verdt, er det mindre verdt – det er hvilke forventninger barnet eventuelt kan innfri, som har verdi, ikke barnet i seg selv.

Det er denne subjektive oppfatningen av verdi som legitimerer aborten, og innstillingen med sitt forslag om å utvide grensene er derfor et steg vekk fra oppfatningen om at fosteret har en egen verdi.

Før kristendommen var alle enige om at ikke alle mennesker var like mye verdt; vi var enige om at frie mennesker var mer verdt enn slaver, og at menn var mer verdt enn kvinner. Med innføringen av kristendommen ble alle i prinsippet like mye verdt. I dag, etter kristendommen, er et menneskes verdi en subjektiv avgjørelse av den som har definisjonsmakten.

Hva som skjer når en abort utføres, bør det ikke være tvil om: da avsluttes et annet menneskes liv. Hvorvidt vi mener dette er greit eller ikke, er noe vi som samfunn kan vurdere, men vi skal være klar over at utvalgets innstilling representerer enda et steg vekk fra ideen om at alle mennesker er like mye verdt.

Enten vi liker kristendommen eller ikke, så har vi levd veldig lenge med det kristne menneskesynet som grunnstein. Dette har fungert svært godt for organiseringen av vårt samfunn og oppfattes nok av mange som noe universelt mer enn noe kristent.

Denne fortellingen om hva et menneske er verdt, er det etter all sannsynlighet verdt å lytte til – kristen eller ikke.